mandag 21. oktober 2013

Om hybris og ia Writer

Etter en lang og hard tid, med mye prøving og feiling har vi kommet til det tidspunktet i historien at ipaden har et program som kan sammenlignes med et hvitt ark. Dette vil nok gå inn i historien som et av det virkelig store øyeblikkene. Endelig kan man skrive som man vil uten å bekymre seg over formatering eller annet. Kun ren tekst. Ren tankevirksomhet satt ned på digitalt papir. Papiret er det samme hvor en er, alle digitale dingsene deler papiret. Det brukte altså. 
Den gangen, da datamaskinene først så dagens lys var det skrevne ord alfa og omega. Det var så langt man kom med de midlene man hadde til rådighet. Man hadde ikke plass til visuelle uttrykk, bilder og lyder. Teksten var alt. Nå har verden gått videre. Programskapere har fått stadig flere virkemidler for å holde brukeren opptatt og fokusert. Ofte ser vi ikke skogen for bare trær på grunn av dette. Vi kjenner ikke lenger godt skriftlig arbeid når vi ser det. Vi faller heller for det lette og enkle hverdagsspråket. Jenta på femten år, med sin egen nettside, får større oppmerksomhet enn journalisten. Og hva gjør journalisten med det? Journalisten tilpasser seg. Språket blir anderledes, bildebruk anderledes og innholdet blir anderledes. Journalister fordøyer ikke lenger nyheter og presenterer dem med fylde og nye synsvinkler. Verdens elendighet blir rapportert direkte, eller i beste fall oversatt fra et annet språk. Journalistene kan sjelden mer enn ett ekstra språk, nyhetene blir derfor anglifiserte. Verden blir mindre sier vi. Det er todelt. Ja, verden blir mindre fordi vi kan reise mer, se mer og få nyheter raskere. Verden blir også mindre fordi en stor del av den ikke lenger er interessant. Foregår det ikke på engelsk har det ikke foregått i det hele tatt.
Hvordan kan vi vite noe om fremmede kulturer, tenke integrering av dem i Norge og forholde oss til et tankemønster som vi ikke vet eksisterer? Hvordan vet vi hva andre mennesker tenker? De som ikke tenker på et språk lett oversettbart til engelsk?
I Norge har det nå vært en debatt om omskjæring av guttebarn. Den rasjonelle og forståelige debatten har gått på omskjæringens medisinske fordeler og ulemper. Den har gått på selvbestemmelse og på autonomi over egen kropp. Godt forståelige argumenter. Så finnes der en annen argumentasjon. En argumentasjon som kommer fra tradisjon og religion. Dette er blitt ukjent for mennesker i Norge i dag. Vi har ikke noe forhold til religion eller tradisjoner. Hvorfor er dette viktig og legitime argumenter i debatten da?